Hva er kreditt?

Kreditt er et gammelt begrep, med en latinsk rot i det latinske verbet credere. Man kan knytte begrepet til tro og troverdighet. Det at man stoler på noen. Begrepet brukes i et partsforhold, mellom en part som man kaller kreditor og en part som man kaller debitor. Kreditoren er den som stoler på noen, mens debitoren, skyldneren, er den som skylder kreditoren noe. Med andre ord dreier det seg om økonomisk tillit mellom deg og kreditor. 

Betydningen av kreditt er at det gir en person eller virksomhet muligheten til å kjøpe varer eller tjenester uten å betale umiddelbart. Istedenfor å betale kontant, kan skyldneren benytte seg av kreditt og betale tilbake på et senere tidspunkt, vanligvis med renter eller gebyrer som påløper i tillegg til hovedbeløpet.

Her er noen eksempler på kreditorer og skyldnere:

Banklån: En person som tar opp et lån fra en bank blir skyldneren, mens banken blir kreditoren som gir kreditt.

Kredittkort: Når en person bruker et kredittkort til å kjøpe varer eller tjenester, blir kredittkortselskapet kreditoren, og personen som bruker kortet blir skyldneren.

Leverandører: En bedrift som kjøper varer eller tjenester fra en leverandør på kreditt, vil være skyldneren, og leverandøren vil være kreditoren.

Boliglån: Når noen tar opp et lån fra en bank for å kjøpe en bolig, blir personen skyldneren, og banken blir kreditoren som gir boliglånet.

Kreditt i Norge på et samfunnsøkonomisk plan

På det litt større planet er det bankene i Norge som utsteder eller skaper kreditt. Dette gjør de ut av løse luften, men med dekning i landets lovgivning for banklisenser. Dette finner rent praktisk sted når noen låner “penger” av banken.

Kreditt er ikke penger, men er i ordets rette forstand veksler, -en referanse til en verdi målt i “penger”. Skal man være nøye, har penger tradisjonelt sett nemlig en egen verdi, i kraft av at de er laget av edelmetall, som har en egen verdi.

Når man for eksempel handler digitalt på nettbanken, eller bruker et kredittkort, eller når banken dekker et huskjøp for deg, bruker du i ordets rette forstand ikke penger, men en referanse til pengenes verdi, i form av kreditt, som banken gir troverdighet.

Kreditter utstedes av bankene, mens “penger” kun kan utstedes av Nasjonalbanken, selv om nasjonalbanker i dag i hovedsak også utsteder veksler basert på kreditt. De private bankene må likevel ha dekning for noe av den kreditten som de skaper, i vekseler fra nasjonalbanken.

Ser man på det norske systemet i dag, er det kun 8 % av handelen mellom folk, som dekkes av penger. Hele 92 % av all omsetning dekkes av kreditter som bankene utsteder. Det tradisjonelle synet på banker som formidlende ledd, mellom sparere og lånere, er altså feilaktig.

Moderne bankvirksomhet handler i hovedsak om kreditt-skapelse. Måten systemet er bygget på, innebærer at alle som bruker “penger”, generert på denne måten, står i gjeld til bankene som har utsted disse vekslene, og må betale renter for å bruke pengene. Selv om det ved første øyekast kan se ut som det kun er debitoren som står ansvarlig for kreditten, sosialiseres denne kostnaden gjennom hele økonomien.

Inflasjon og deflasjon i Norge i dag

Om bankene skaper mye kreditt oppstår det inflasjon i markedene som kreditten investeres i. Prisen på det som kjøpes, varen, tjenesten eller eiendommen, stiger i forhold til pengenes verdi. Lave renter, omkostningen med å bruke kreditt, fører til at mange skaper kreditt, men også til en relativ prisøkning eller inflasjon, noe som igjen promoterer investeringer i eiendommer og andre ting med en fast eller stigende verdi.

Dette fører samtidig til en økt etterspørsel etter kreditt. Slik dette systemet fungerer i dag, prøver bankene til en hver pris å unngå deflasjon. Det ville ikke være i deres interesse.
Deflasjon kan kun opptre om så mange folk betaler ned gjelden sin, og med det utsletter den skapte kreditten, slik at det blir et underskudd av veksler i systemet, slik at vekslene får en økende verdi i forhold til faste verdier; varer, tjenester og eiendom.

Kredittsystemet, slik det fungerer i dag, delvis fristilt fra konsummarkedet og dekning fra sparere, kan nesten fritt kompensere for en slik tendens, ved å senke rentene, og med det igjen vedlikeholde inflasjonen. Det eneste som bankene må forholde seg til, er styringsrenten til Norges Bank og konkurrentenes renter. Brukerne av pengene har derimot mistet den ene siden av sin markedskraft, og med dette også muligheten til å utøve en del innflytelse på kredittmarkedet.

Kreditt rent praktisk – med kredittkort som eksempel

Kreditt på et rent praktisk plan, fungerer på et litt enklere vis. Rent praktisk innebærer kreditt at noen setter seg i gjeld. Det vil si at de legger beslag på en vare eller en tjeneste, i bytte mot en lovnad om å betale senere, men gjerne til et fastsatt tidspunkt, og med kompensering i form av renter, eller til en tidligere fast pris. Kredittkort som mange til daglig bruker, fungerer systematisk på dette viset.

Du sparer mye tid og resurser på ikke å måtte forholde seg til detaljer i avtalesystemet, de er etablerte når begge parter aksepteres at det brukes kredittkort. Kredittkortselskapet står ansvarlig for at debitoren overholder sine forpliktelser.